Evolusjon

Under ombygging, ny utstilling skal settes opp i 2024.

Overlevelse og reproduksjon 

På 1860-tallet gjorde den tyske zoologen Ernst Haeckel en spennende oppdagelse: Fostre fra vidt forskjellige arter er veldig like på tidlige stadier, men skiller seg mer og mer fra hverandre etter hvert som fosteret vokser. Han fant til og med anlegg for gjeller og hale i menneskefosterets tidlige stadium.  

Haeckels funn illustrerer at alle levende organismer på jorda er forbundet med hverandre gjennom en kontinuerlig utvikling som har pågått i flere milliarder år, og som fortsatt pågår. Denne prosessen kaller vi evolusjon. I denne utstillingen får du vite mer om hva evolusjon er og hvordan evolusjon skjer. Charles Darwin, som revolusjonerte naturvitenskapen med sin bok om artens opprinnelse i 1859, kalte hovedmekanismen bak evolusjon naturlig utvalg.  

Naturlig utvalg innebærer at visse varianter av gener videreføres til neste generasjon i større antall enn andre varianter, fordi individer med fordelaktige genvarianter i større grad får frem avkom som kan forplante seg videre. Individer som er godt tilpasset miljøet de lever i, har større sannsynlighet for å etterlate seg avkom enn individer som er dårlig tilpasset. 

At bare få individer overlever lenge nok til å få avkom, er typisk i naturen, og dessuten en forutsetning for naturlig utvalg. Når silda gyter 50 000 egg, er det for å øke sannsynligheten for at noen overlever. At fuglene har ulike nebb, skyldes tilpasning til ulike omgivelser og næringskilder over tid. Noen, som rustbrysteremitten, har lange, nedoverbuede nebb for å hente nektar fra klokkelignende blomster. Andre, som papegøyen, har korte, krumme og kraftige nebb som gjør det mulig å åpne nøtter og frukt. 

Enkelte arter, som dyphavsfisken holbøllsjødjevel, går til ytterligheter for å få ført sine genvarianter videre. Det er kanskje ikke så lett å finne en make på 3000 meters dyp, så når hannen først kommer over en hunn, biter han seg fast. Deretter vokser munnpartiet sammen med hunnens kropp. Hannen kobler seg til og med på hunnens blodsystem, og reduseres etter hvert til et lite vedheng på hunnens kropp. En hunn kan faktisk ha flere slike mannslinger hengende etter seg – kanskje for å ha litt å velge i når gytetiden kommer? 

Utstillingen gir også eksempler på hvordan forskerne går frem for å artsbestemme organismer. Det er ikke alltid like lett. Selv Carl von Linné, den svenske forskeren som innførte systemet med latinske artsnavn, klassifiserte en gang hunn og hann av stokkand som to forskjellige arter. I dag bruker forskerne svært ulike metoder for å skille arter fra hverandre og plassere dem riktig i forhold til hverandre på livets tre. Det kan være alt fra studier av ytre form, lyder, skjeletter og kjønnsorganenes form, til analyser av kjemiske strukturer og avanserte DNA-analyser.