Frøinnsamling i naturen

Frøet er spiren til nytt liv, kimen som kan frambringe en ny plante. Et frø har mange nyttige egenskaper ─ det er lite og kan lett samles og lagres. Med frøet kan vi fornye og utvikle våre samlinger. Frøet brukes også til utveksling over landegrensene. Vi er frøleverandør til et nettverk av arboreter og botaniske hager verden over. Men før vi kommer så langt, har vi en jobb å gjøre, nemlig feltarbeidet med å samle inn frø. 

Det er mange måter å få tak i planter til våre samlinger. Vi kan skille mellom dem som er villinnsamlet i naturen, dem som er samlet i en hage, og dem som er innkjøpt. Om planten kommer fra en hage, er det interessant å vite om dens opphav er kjent eller ikke. Hvordan kom planten til hagen, ble den kjøpt på kommersielt vis fra et gartneri, kom den fra en annen hage, eller kanskje direkte fra naturen?
 

Villinnsamlet frø er viktig

Plantematerialet vi mottar, kan være i form av hel plante eller vegetative deler av den slik som stikling, løk, knoll og rotskudd, eller det kan være som frø. Dersom frøet kommer fra en hage, kan vi prøve å spore historien tilbake til den gangen det ble samlet i naturen. Fordi vi holder en vitenskapelig samling, vil vi vite mest mulig om historien til planten, og derfor registrerer vi alle data i en plantedatabase, Iris. Alle våre planter får et aksesjonsnummer, som trykkes på navneskiltet som følger med planten ut i samlingen.

Villinnsamlet materiale der alle innsamlingsdata er kjent, er å foretrekke, fordi vi da har plantens hele historie. Vi trenger ikke å være usikre på hva som kan følge med planter fra en hage. De kan nemlig være bestøvet av nær beslektede arter i hagen. I teorien kan det tenkes at avkommet (frøet) kan være forskjellig fra den viltvoksende planten. Det er ønskelig med færrest mulig ledd fra frøkilden til plantene i våre samlinger. Vitenskapelige botaniske hager må derfor samle frø i naturen, både til eget bruk og til å tilby andre hager.
 

Index seminum – det internasjonale frøbyttet     

Frøene vi samler, blir publisert på en liste, Index seminum, som er latin for frøliste. Listen blir distribuert til vårt nettverk av ca. 250 botaniske hager og arboreter verden over. På den måten kan vi tilby frø som andre kan bestille fra oss. Fra de samme hagene mottar vi tilsvarende lister, slik at vi kan bestille frø fra dem. Denne bytteordningen landene imellom er det viktigste grunnlaget for det store mangfoldet av planter som finnes i de botaniske hagene. Frøbytte er gratis hagene imellom, og frøene eller plantene fra dem kan ikke utnyttes kommersielt til plantesalg. Plantene er også beskyttet gjennom konvensjonen om biologisk mangfold.

Frølistene fra de andre hagene kommer automatisk til oss elektronisk én gang pr. år, men for å være med i nettverket må vi altså bidra med vår liste. Foruten innsamling i naturen samler vi frø i Arboretet, slik at frølisten vår består av både villinnsamlet frø og frø fra egen samling.     

Det er viktig at vi har i tankene hvilke arter de andre hagene er interessert i, slik at vi får omsetning på frøene våre. Erfaring har vist at det er de alpine artene, og arter med nordlig utbredelse som går best. Derfor samler vi frø i fjellet for at frølisten skal framstå som attraktiv.
 

Innsamling og oppbevaring av frø

Frøene samles når de er modne om høsten, normalt i september og oktober, men også august kan være en bra tid for mange arter. Frøene modner til ulik tid, og det kan være store variasjoner fra år til år. Beste tidspunkt er å samle frøene når de er klare til å forlate morplanten.  

Som under alt annet feltarbeid er innsamlingen basert på at vi må samle det vi finner, og gjøre en vurdering i ettertid om hva som skal være med på frølisten. Vi må også vurdere kvaliteten på frøene, om de er godt nok modne, og om mengden er tilstrekkelig til en kollekt.   

Vi har også mulighet for å føre opp på listen frø som er blitt samlet tidligere år, og som vi har liggende på lager. Vi kan gjøre dette med frø inntil de er blitt om lag tre år gamle, forutsatt lagring på kjølerom. Spireevnen til frøene avtar med årene. Noen har relativt kort levetid, f.eks. holder bjørk (Betula) seg i 1-2 år ved tørr og kjølig lagring, mens vier (Salix) mister spireevnen etter bare fem uker. Frøene til vier må lagres fuktig for at de skal holde på spireevnen. For bjørk og vier kan vi derfor kun bruke frø fra siste års innsamling.  
   

Frukter og frø i et stort mangfold

Hos frøplantene ligger frøene inne i en frukt, og det finnes et stort mangfold av forskjellige typer frukter. Formen og størrelsen på frukten samt frøenes størrelse og plassering kan være en viktig karakter for en bestemt planteslekt. Hva vi samler av frukter og frø, er derfor bestemt ut fra plantens bygning. Noen ganger er hvert enkelt frø omgitt av et skall, og vi kaller en slik frukt med frøinnhold for en smånøtt. Andre frø ligger flere sammen inne i en frukt, av typen belg hos erteblomster, eller skulpe hos korsblomster.  

Frøene kan finnes i mengder og fylle opp frukten, men de forlater planten enkeltvis eller mange på omtrent samme tid. Vi er godt kjent med løvetann og geitrams, som har utstyrt frøet med et sveveorgan som frakter frøet lett med luftstrømmene. Disse plantene er ikke i slekt, men har likevel funnet den samme løsningen på en felles utfordring, nemlig hvordan frøet kan spres lengst mulig vekk fra morplanten.

I fjellet finner vi reinrose (Dryas octopetala) og musøre (Salix herbacea), som begge er tilpasset frøspredning med vinden (figur 1). Også hos disse to er frøene utstyrt med sveveorgan, og de slippes med vinden. Frøene modnes ikke til samme tid, så spredningen kan foregå over relativt lang tid. Vi har altså noe tid på oss til å samle, men det er viktig å gjøre det før høststormene gjør reint bord og blåser bort de siste restene med frø.    

Smånøtter, altså frukter som inneholder bare ett frø, kan sitte samlet i slike aks som vi finner hos noen busker og trær som bjørk, or og pors. Men også hos andre plantegrupper er frøene samlet i aks, og særlig karakteristisk hos starr og gras. Frukten til mange starr kan være oppblåst for å kunne flyte på vann, og de er derfor tilpasset spredning med vann. Smånøtter som sitter tett sammen i aks, er enkle å samle, så det går relativt raskt å finne nok til en kollekt.  

Hvis frøene er utviklet i en større frukt, samler vi hele frukten. Erteplantenes frukt kalles for belgfrukt, og inneholder store frø med mye næring. Næringen er en god startpakke til den nye planten som skal spire og gro fra frøet. Belgfrukten er best å samle når den blir tørr og skal til å sprekke opp for å slippe ut frøene, og fruktene har da mistet grønnfargen. Et tegn på at frukter og frø er modne, er at de har en brunlig eller mørk farge og løsner lett fra planten.

Noen frukter er formet som en kapsel og inneholder store mengder med frø. Kapselen samles hel, og helst på et tidspunkt når frøene drysser lett ut av åpningen, noe som er et tegn på at de er modne. Frøene i kapselen er som oftest små, og ved hjelp av vind og vann kan de effektivt spre seg bort fra morplanten. Små frø har lite opplagsnæring, og derfor vil mange av dem gå til grunne. De aller minste frøene finner vi hos orkideene. Der drysser frøene ut fra en kapsel som sprekker opp på langs. Mangel på opplagsnæring gjør at de ørsmå orkidefrøene er avhengig av å finne en sopp-partner i jorda for å kunne spire.  

Planter med fruktkjøtt kan være både bær og steinfrukter. Antall frø kan variere fra ett stort, som hos hegg (Prunus padus), til mange små, som hos blåbær (Vaccinium myrtillus), blokkbær (V. uliginosum), rypebær (Arctous alpinus) og andre lyngplanter. Kort tid etter innsamling må frøene skilles fra fruktkjøttet, og derfor blir bærene vasket og saften skylt bort. Frøene legges så til tørking, og det som er igjen av fruktkjøttet renses bort.
 

Slik samler vi frø

Vi skriver artsnavn på posen før vi begynner å samle. Er vi usikker på navnet, tar vi med litt av planten for identifisering seinere.

Noen arter produserer store mengder frø, og det går raskt å samle det som trengs til en kollekt. Andre arter produserer bare noen få frø, og innsamling krever mye tid, hvis vi i det hele tatt finner tilstrekkelig med frø.

Vi bruker saks til å klippe av stilkene til frukter og frø. Da unngår vi å få med blader, stengler og diverse rusk, og vi sparer planten fra å bli revet opp med roten. 

Tørre frukter og frø samles i papirpose, mens saftige bær og steinfrukter samles i plastpose.

Vi bruker en bag med flat bunn og setter posene med innsamlet frø stående. Da er det lett å finne tilbake til riktig pose når vi skal ta den fram igjen og fylle på med mer frø.  

Frøkollekten må angis med lokalitet, dato og navn på den som har samlet. Noen ganger ser vi med en gang at det er mye frø på lokaliteten, og det går raskt å samle nok frø til en kollekt. Vi kan angi eksakt posisjonen/koordinater (bredde- og lengdegrad) med en GPS. Andre ganger finner vi bare noen få planter, og vi må samle på et større areal for at det skal bli nok til en kollekt. Da kan det være greit å angi koordinater i ettertid på et kart.

Etter feltarbeidet legges frøene til tørking, og deretter til lagring på kjølerom i 5 °C. Kollektene må renses, slik at det er kun reine frø i posene vi sender fra oss. Når vi har mottatt bestillinger, deler vi opp kollekten i antall bestilte porsjoner.  
 

Innsamlingsturer 2018

Frøinnsamling i Os

En gruppe på fem personer¹ reiste den 4. september til Os, som er et interessant botanisk område med mange ulike naturtyper. Den basiske berggrunnen med fyllitt, glimmerskifer, grønnstein og gabbro gir grunnlag for artsrike habitat og vegetasjonstyper. Klimaet spiller også en rolle med den nære kontakten til sjøen, og kort avstand til Bergen gjør Os til et velegnet område for botanisk feltarbeid. Det ble samlet 32 kollekter med frø fra strand, edellauvskog, furuskog, myr og ferskvann, i tillegg til andre habitat som vegkant og kulturmark.

I Storomsvågen ved Lepsøy går edellauvskogen ut til sjøkanten, men bare nesten. Her ligger en sone med havstrand mellom sjøen og skogen. Havstarr (Carex paleacea) er en av karakterartene, og den har flotte aks og store mengder frø som faller av ved berøring, så det går raskt å plukke dem. I edellauvskogen finner vi stortrollurt (Circaea lutetiana), som står på rødlisten som sårbar. Vi skal ikke bruke rødlistearter til Index seminum, fordi det er et føre-var-prinsipp ikke å høste frø av sjeldne og truete arter for å sende dem til andre land. Derimot kan vi sende dem til den nasjonale frøbanken i Oslo. Vi kan også samle frø av rødlistearter for å dyrke dem i egen samling ved Universitetsmuséet. Derfor plukker vi frø av stortrollurt, ettersom den bærer rikelig med frø.      

Jordnøtt (Conopodium majus) er meget vanlig i denne skogen, og frøene er helt modne, men mesteparten har falt av, så vi må samle fra mange planter. Da tar det en del tid, men til slutt blir det en bra kollekt. Revebjelle (Digitalis purpurea) finner vi også, og den har kapsler med store mengder av små frø som er enkle å samle. Jordnøtt og revebjelle er kystplanter i Norge, og hele utbredelsen er knyttet til Vest-Europa. Med en slik begrenset utbredelse er det sannsynlig at botaniske hager utenfor Europa vil være interessert i frøene til jordnøtt og revebjelle.

På øya Strøno går vi langs et større strandområde som veksler mellom beskyttede bukter med sand og grus og framstikkende berg. På stranden finner vi sverdlilje (Iris pseudacorus) med store frukter, men de er grønne og tilsynelatende umodne. Vi plukker noen av dem likevel, og håper på en viss ettermodning. På stranden er det fine frø på strandstjerne (Tripolium pannonicum), og den har mengder med svevefrø som det går raskt å plukke. Tangmelde (Atriplex littoralis) vokser helt nede i fjøresteinene, og den bærer store mengder frø, men vi lar dem være fordi dette er en ettårig ugrasplante. Vi vurderer det som uaktuelt at noen botaniske hager vil bestille frø av den.

I furuskogen innenfor stranden finner vi flere barskogsarter med frø. Den mest iøynefallende er maiblom (Maianthemum bifolium) med de røde kulerunde fruktene. Skrubbær (Cornus suecica) har også røde frukter, og vi fant en stor forekomst av den. Det var bra, for vi vet av erfaring at vi får mange bestillinger på den. Forklaringen er at skrubbær er en nordlig art som har sin hovedutbredelse i Skandinavia, og bare så vidt finnes i landene utenfor.  

Også linnea (Linnaea borealis) har som det latinske navnet borealis forteller, en nordlig utbredelse. Det er en vanlig barskogsart, og den har en lang, krypende vokseform, men blir gjerne litt bortgjemt i blåbærlyngen. Vi finner mye linnea i furuskogen på Strøno, men frøene er uanselige, og i hver frukt modnes kun ett frø. Da sier det seg selv at det tar tid å samle den. Sammen med linnea finner vi skogstjerne (Trientalis europaea), som også setter sparsomt med frukter, bare en eller to på hver plante. Fruktene er runde som en ball og inneholder om lag ti svært små frø.

Ved Ulvenvannet samler vi frø fra en liten torvmyr. Rund soldogg (Drosera rotundifolia) er vanlig, og vi finner mange planter med kapsler med de ørsmå frøene. Den er tilpasset å kunne vokse i næringsfattig torv ved å fange insekter. Når insektet fanges av de klebrige hårene på bladene, løses det opp og blir til plantenæring. Pors (Myrica gale) er en meterhøg busk som er vanlig på myr på Vestlandet.  Den er særbu (dioik), som betyr at den har hunn og hann på ulike planter, og det er bare hunnplanten som får frukter. Vi finner mange hunnplanter med gylne, karakteristiske frukter som sitter i tette aks, men de virker umodne siden de ikke løsner fra akset.
 

Frøinnsamling i Eidfjord

For å dekke spennvidden i klimaet, dro to botanikere² og en overgartner³ til indre strøk for å samle frø der. Eidfjord ligger i indre Hardanger, og formålet med turen var å samle fjellplanter og arter med østlig utbredelse i Norge. Turen gikk over to dager, 23. – 25. september, til Vestvidda og Måbødalen, og inkluderte også et stopp i Hardanger på hjemturen.

Vi kjørte inn Isdalen, som er et godt utgangspunkt for fjelltur i nordlig retning mot Hardangerjøkulen, men vi valgte en vestlig rute mot fjellet Svolnos. Isdalen har spredt fjellbjørkeskog opp til om lag 900 moh., samt store myrområder på flatene rundt Isdalsvatnet. Skogen er påvirket av stølsdriften rundt stølen Isdal, som har flere beitegras i vegetasjonen, der også lyngarter og stauder inngår. Vi samlet frø av perlevintergrønn (Pyrola minor), gullris (Solidago virgaurea), fjellkrekling (Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum) og dvergbjørk (Betula nana) som alle er typiske arter i fjellbjørkeskogen.

Det går sauer i fjellet, men nå er de siste dyrene på veg ned for sesongen, for vinteren har begynt å melde seg med snø på de høgeste nivåene. Ved stølen står det et bestand med tyrihjelm (Aconitum septentrionale). Det er en meget giftig plante, men sauene vet å holde seg unna den. Tyrihjelmen var delvis visnet ned, og det var ingen blader igjen på de tørre stenglene. Frøkapslene henger fortsatt på, så vi klarer å finne noen få frø, og berger dermed de siste restene. Men de fleste kapslene er tomme, og det er tidlig, ettersom tyrihjelm normalt har frø i kapslene til ut i oktober. Dette skyldes nok den fine sommeren, som førte til tidlig blomstring og frøsetting.        

En varm sommer kan framskynde sesongen med flere uker, slik vi opplevde moltesesongen 2018, med modne bær i fjellet allerede tidlig i juli, om lag fire uker tidligere enn normalt. Det var også en svært bra sesong, den beste i manns minne med store mengder med bær. Molte (Rubus chamaemorus) er aktuell å ha på vår frøliste fordi den har en nordlig utbredelse, og frøene er etterspurt av botaniske hager fra land som ikke har planten i sin naturlige flora.

Moltebærene som ble samlet i juli ble lagt til frysing, og etter to måneder ble det tatt ut en porsjon til spiretesting i veksthuset til Arboretet og Botanisk hage. Nedfrysing av frøene er en etterligning av vinterforholdene i fjellet, og formålet er å stimulere frøene til å spire. Hos mange planter må nemlig frøene utsettes for en kuldeperiode før de spirer. Dette kalles kaldstratifisering, og er en vanlig behandling for å få frø til å spire i veksthus. Normalt gjøres dette ved 5 °C, og spriretesting av de nedfrosne moltefrøene er å betrakte som et eksperiment.

Naturens kuldebehandling av frø skjer altså med temperaturfall utover høsten, og i år fikk vi en tidlig smak på vinteren med kulde og snøfall i slutten av september. For mange planter var nok dette en god tilpasning til den tidlige blomstringen i sommer. Frukter og frø som vanligvis sitter på til oktober, var spredd allerede i slutten av september, og plantene var dermed klare for vinteren. Et eksempel er reinrose (Dryas octopetala) som blomstret i begynnelsen av juni, og hadde modne frø på seinsommeren. Frøene er utstyrt med svevehår, og de fraktes lett med vinden (figur 2). De forlater planten én og én, og vindretningen bestemmer hvor de havner. Men frøene til reinrose spirer ikke hvor som helst; det må være kalk eller andre basiske bergarter der. Da er det bra at det finnes mye fyllitt og glimmerskifer i området. I det rette habitatet er reinrose vanlig, og det tyder på god evne til frøspredning og spiring.    

Mange andre fjellplanter har som reinrose vindspredte frø med svevehår. Når fruktene til musøre (Salix herbacea) åpner seg, legger frøene og svevhårene seg som en grå masse over plantene. Det er et karakteristisk syn, ettersom den er fjellets mest utbredte plante (figur 1). Men det varer ikke lenge, for med den første høststormen er frøene spredt for alle vinder – bokstavelig talt. Musøre er ørliten og krypende, og i slekt med de større vierartene lappvier (Salix lapponum), sølvvier (S. glauca) og ullvier (S. lanata), som alle er vanlige i Isdalen. Også disse frøene var tatt av vinden i slutten av september. Heldigvis ble det samlet frø av musøre og reinrose fra Hardangervidda tidligere i sommer, slik at vi har sikret oss kollekter av dem begge.  

Andre typiske vindspredere er myrull, hvorav vi i fjellet finner snøull (Eriophorum scheuchzeri), som fortsatt hadde «ull» med frø hengende på i toppen av planten. Den ligner på torvull (E. vaginatum), men frøduskene er mye fyldigere, og plantene vokser enkeltvis, ikke i tuer slik som torvull. Habitatet til snøull er snøleier som smelter seint fram, slik at vekstsesongen blir kort. Frømodningen skjer dermed seint på høsten, og vi kunne samle den i slutten av september.

I den alpine lyngheien finner vi blåbær og fjellkrekling og forskjellige beitegras som fjelltimotei (Phleum alpinum) og gulaks (Anthoxanthum odoratum). En stor forekomst med blålyng (Phyllodoce caerulea) og rypebær (Arctous alpinus) kommer godt med, for vi vet at de er blant de mest bestilte artene på vår frøliste. Men også andre fjellarter er etterspurte, særlig de med utbredelse avgrenset til Nord-Europa eller bare Skandinavia.

Etterspurte arter må vi samle rikelig av, slik at vi får gode kollekter. Av små fjellplanter som vokser spredt eller enkeltvis, kan det være vanskelig å finne nok til å dekke behovet. Trillingsiv (Juncus triglumis) har fått navnet sitt fordi den kun bærer tre frukter, og siden den er liten og vokser enkeltvis, må vi bruke mye tid på å samle den over et stort areal der den finnes. På samme tid finner vi noen planter av fjellveronika (Veronica alpina), men bare noen få frukter henger fortsatt på. Vi må innse at den er ferdig for i år.  

Måbødalen

Vi gjør en stopp i Måbødalen og krysser elva til fots over en steinbro. Der kommer vi inn på gamlevegen, som slynger seg utenfor tunellene, og vi følger den nedover mot Måbø gard. De steile dalsidene er utsatt for steinsprang, og det ligger raskjegler og steinblokker langs elven Bjoreio noen kilometer nedenfor Vøringsfossen. Her i nivået 300–400 moh. er sommerklimaet relativt varmt, og vi finner frø av arter knyttet til indre fjordstrøk, slik som mørk kongslys (Verbascum nigrum) og legesteinfrø (Lithospermum officinale). Vi tar oss oppover en av raskjeglene og finner frø av kystfrøstjerne (Thalictrum minus), bergrørkvein (Calamagrostis epigejos) og setermjelt (Astragalus alpinus). Rasmarken er et spennende habitat for en botaniker, der knust stein og sandjord gir gode forhold for frøspiring, og det er liten konkurranse plantene imellom, samt gode lysforhold.

I rasmarken kan det dukke opp fjellarter side om side med varmekjære arter. Vi finner rosenrot (Rhodiola rosea) og rødsildre (Saxifraga oppositifolia), begge vanlige fjellarter som finnes både høgt til fjells og nede i dalen. De har altså et stort spenn i tilpasning til klimaet, og kan finnes i lavlandet, gjerne i elvekanten på åpen sand og grus, eller på berg og steinblokker. Vi samler dem både fra høgfjellet og i dalen, for vi vet ikke sikkert innholdet i frøkapslene, kanskje er det sparsomt med frø, eller i verste fall tomme frøkapsler? Kvaliteten på frøene og mengden må vi vurdere i ettertid. Ute i felten er det innsamling som gjelder.

I et steilt berg som er litt vanskelig å komme til, finner vi en stor forekomst av bergfrue (Saxifraga cotyledon). Den er interessant å ha på frølisten, siden den er sjelden på verdensbasis og kun vokser i Europa, der den har sitt største utbredelsesområde i Norge, særlig på Vestlandet. Kanskje ikke så rart, siden det knapt finnes noen plante som er bedre tilpasset landsdelen, med steile fjellsider og fossesprut, slik som her i Måbødalen.

Vi finner mange stengler av bergfrue som er blitt brune og inneholder frøkapsler, forhåpentligvis med mye frø i. Planten har en spesiell livssyklus. Frøet til bergfrue spirer til en liten plante som i starten består av et par blader i en vintergrønn rosett, og den vokser litt hvert år. Med årene kommer det flere blader, og når rosetten er blitt om lag sju år gammel, får den en kraftig stengel med mange hvite blomster, gjerne flere hundre i tallet. Når blomstringen er over og bergfruen har satt frø, dør planten, men den kan sette siderosetter og på den måten leve videre på stedet.

Bergfrue kan altså formere seg på to måter, både med frø og vegetativt. Men vi håper at kapslene vi samlet inneholder mye frø, slik at vi kan dele denne vakre planten med andre botaniske hager. Bergfrue var den første planten som ble satt ut under åpningen av Fjellhagen på Milde i 2001, og siden da har den formert seg og trives utmerket der.
 

-----------------------------------------

¹ Deltakerne på denne innsamlingen var Else Jorunn Melstokkå, Svanhild Ystaas, Zeta C. Tjoflot, Malin Lennström-Örtwall og Bjørn Moe.

² Nannie Persson og Bjørn Moe, ³Mladen Golubovic.