Fra virkelige Vingen til Virtuelle Vingen

Vingen i Bremanger representerer en av de største konsentrasjonene av helleristninger i Europa. Her finnes mer enn 2000 bergbilder som er over 6000 år gamle, og som ligger i et område som er lite preget av moderne inngrep. Et rikholdig, men sårbart kulturminnemiljø og flere tilfeller av hærverk har ført til at området i dag er stengt for fri ferdsel og følgelig mindre tilgjengelig. Dette gjøres det i dag grep for å bøte på. Gjennom digitale tilnærminger og interaktive løsninger arbeides det for å gjøre Vingen tilgjengelig for virtuell adkomst.

Ved Universitetsmuseet i Bergen finnes en langvarig tradisjon med dokumentasjon, forskning, forvaltning, konservering og ikke minst formidling av bergkunst. En tradisjon som tidligere er ivaretatt av Bergen Museum, av Historisk museum og før den tid av Bergens Museum. Denne er bygget opp på bakgrunn av de mange små og større bergkunstfeltene som er gjenoppdaget og dokumentert innenfor museumsområdet. Mest omfattende har vært engasjementet knyttet til nettopp helleristningsområdet Vingen (fig. 1). Fra oppdagelsen tidlig på 1900-tallet og frem til i dag er det dokumentert mer enn 2200 helleristninger i området, og produsert et stort antall rapporter, artikler, bøker og etter hvert også filmer som har tatt utgangspunkt i lokaliteten, og som også har gitt den stor internasjonal oppmerksomhet. I tillegg til stadige nyoppdagelser av bergbilder er det også funnet annet arkeologisk materiale like inntil bergflatene med helleristninger. Sammen med en rekke naturvitenskapelige undersøkelser har dette medført at den økende kunnskapen om Vingen blir stadig mer utfordrende å formidle.

Den besværlige tilgjengeligheten

Helleristningsområdet ligger vanskelig tilgjengelig mellom stupbratte fjell i et dramatisk landskap lengst nord i Sogn og Fjordane, ved utløpet av Nordfjorden. Det ligger dessuten svært værhardt til på ytterkysten, hvor storhavet setter sitt preg på området (fig. 2). I tillegg er det veiløst og vanskelig tilgjengelig, noe som har bidratt til at det har beholdt mye av sitt autentiske preg. I dag er Vingen dessuten stengt for fri ferdsel gjennom en områderegulering og et generelt ilandstigningsforbud, og som vi skal komme nærmere inn på, er det en rekke utfordringer med området som gjør både forvaltningen og formidlingen av bergkunsten vanskelig.

Sammenfallet av utfordringer har aktualisert den nye satsingen vår representert av Virtuelle Vingen[1]. Denne har gjennom ulike digitale tilnærminger, interaktive løsninger, fotogrammetri og spillteknologi til hensikt å konstruere en tredimensjonal virtuell versjon av helleristnings-lokaliteten og skape større grad av tilgjengelighet for alle interesserte. Som del av prosjektet legges det opp til at man kan bevege seg fritt innenfor det virtuelle området og utforske landskapet og helleristningene med interaktiv tilgang til samtlige dokumenterte figurer, og til rapporter, artikler, bilder, filmer og annen informasjon.

Virkelige Vingen

Selve Vingenområdet ligger innerst i Frøysjøen og omfatter landarealer rundt den lille fjordarmen Vingepollen, hvor motivene er hugget inn i store bergflater, på jordfaste blokker, og på små stein (fig. 3). De første bergbildene ble allment kjent på begynnelsen av 1900-tallet, og området har siden den tid vært gjenstand for bortimot vedvarende dokumentasjon. Den aller første artikkelen om Vingen ble publisert i 1912, da om lag et hundretalls figurer var kjent, og i løpet av 1930-årene ble to større dokumentasjonsarbeid utgitt, etter at mer enn 800 figurer var dokumentert. Tilsvarende registeringer og dokumentasjon av motiver fortsatte på 1940-, 1960- og 1970-tallet, noe som førte antall dokumenterte figurer opp i om lag 1500. Gjennom 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet skapte Riksantikvarens nasjonale bergkunstprosjekt muligheter for en revisjon av tidligere dokumentasjon og ikke minst tilstandsundersøkelser av bergbildene, med tilhørende kartfesting av helleristningenes nøyaktige plassering i dette landskapet. Dette førte til at mange nye felt og figurer dukket opp, som også måtte dokumenteres, og utviklet seg til et tid- og ressurskrevende arbeid, men likevel et solid grunnlag for å gjøre opp status for hele området. I kjølvannet av dette ble et større sammenfattende arbeid om bergkunsten i Vingen publisert, i 2012 – da antallet figurer var kommet opp i mer enn 2200 enkeltfigurer – en utgivelse som også representerte en 100-årsmarkering for første gangs offentliggjøring av Vingen i 1912.

Parallelt med dette mer enn hundreårige dokumentasjonsarbeidet er det produsert et stort antall forskningsarbeider og analyser som har forsøkt å komme nærmere en tidfesting av bergkunsten, samt en bedre forståelse av bergbildenes rolle og betydning i forhistorien. Tilnærmingene har variert i takt med arkeologifagets generelle utvikling og økningen i antall gjenoppdagede figurer, men ikke minst som følge av at vår innsikt i forhistorien har blitt dypere, noe som samlet representerer forskningshistorien til Vingen. Denne vil nå gjøres langt mer tilgjengelig både på folkelige og faglige måter gjennom Virtuelle Vingen.

Nyoppdagelser fortsetter å dukke opp, og for oss helt ukjente helleristninger ble oppdaget så sent som i fjor. Trolig finnes det fortsatt mange bergbilder i området som ennå ikke er gjenoppdaget, etter at de ble produsert i steinalderen, og etter hvert glemt. Et stort antall  ligger fortsatt under torv, men det er også mange som viser seg å ligge forbausende lett tilgjengelige, men som likevel er vanskelige å se. Det vestlandske kystklimaet har satt sitt preg på bergflatene, hvor sjøsprøyt og nedbør har oppløst mineraler i sandsteinen, og hvor frostprosesser og forvitring har slitt ned bergflatene, før de har blitt dekket av både lav, mose og annen vegetasjon. Mange av helleristningene er svært skjøre, noe som blant annet har ført til at det ikke lenger er fri ferdsel i området. Gjennom denne vel hundre år lange dokumentasjonsprosessen har også en rekke konserverings- og bevaringsprogrammer tatt utgangspunkt i lokaliteten.

Bergkunst og samtidskontekst

På 1970- og 80-tallet ble det påvist arkeologiske gjenstandsfunn i undergrunnen i Vingen som kunne tenkes å være etterlatt av de som produserte bergkunsten. Dette ble mer systematisk dokumentert mot slutten av 1990-tallet gjennom en rekke avgrensede arkeologiske undersøkelser i området, med tilhørende naturvitenskapelige analyser og en omfattende dateringsstrategi for trekull og stratigrafiske lag. Alt i den hensikt å kartlegge helheten av kulturspor i området. Av eksempler kan nevnes at det ble funnet huggeredskaper som trolig ble benyttet til å produsere bergkunsten, og er oppdagelser som med tydelighet viser at mye av det arkeologiske materialet i området, trolig det meste, er etterlatt av de som laget helleristningene. Dette kildematerialet er på mange måter like viktig som selve bergkunsten og gjør det mulig å sette bergbildene inn i større forhistoriske sammenhenger. Det gjør det også lettere å datere bergkunsten, noe som er blant de viktigste mål innenfor helleristningsforskningen, ettersom vi med større grad av sikkerhet kan knytte bergkunsten til mer avgrensede tidsavsnitt, som kanskje korresponderer med fortidige trekk og endringer i samfunnet, slik at vi kan komme enda nærmere en forståelse av hva bergkunsten har betydd. Det arkeologiske materialet er på ingen måte utgravd, noe som heller ikke er ønskelig, da fremtidens metoder kan trekke ny viten ut av jordsmonnet, og gi oss enda mer kunnskap.

Fra fangst og jaktmagi til skjeletter og døderiter

Bergkunsten eller helleristningene er dessuten langt mer enn bare serier av enkeltfigurer. På de ulike bergflatene – panelene – finnes det sammensetninger av figurer som trolig er fortellinger, med motivsammensetninger som helt sikkert representerer bestemte meningsinnhold. Mange steder er det de samme sammensetninger av figurer som går igjen; de later til å være del av en forhistorisk kodeks som det selvfølgelig er et overordnet mål å forsøke å forstå. Her finnes dessuten en rekke øvrige mønstre som er tydelige når det gjelder organiseringen av motivene, men det gis ikke rom for å komme nærmere inn på dette i denne artikkelen. Dette vil i langt større grad gjøres tilgjengelig gjennom Virtuelle Vingen. Det kan likevel kort nevnes at fokuset lenge har vært rettet mot de mange dyrefigurene, og at bergkunsten var uttrykk for jaktmagi, mens andre motiver bare har fått et beskjedent fokus. Det er for eksempel en rekke menneskeskjeletter blant motivene, noe som gjør det vel så nærliggende å knytte aktiviteten i Vingen til døderiter.

Vern og adkomst

Den faglige og folkelige interessen for Vingen har selvfølgelig vært der siden feltet ble oppdaget, men tok særlig av gjennom 1960- og 70-tallet med stadige ønsker om å få tilrettelagt mer av området. Presset fra reiselivsnæringen om tilgjengelighet for publikum kombinert med en bekymring for at helleristningene kunne påføres skader, aktualiserte et mer omfattende vern enn det lov om kulturminner kunne gi på 1970-tallet. Omfanget av helleristningene og karakteren til området, samt en kulturminnelovgivning som på denne tiden ikke var god nok for å verne et større område, medførte at kulturvernmyndighetene henvendte seg til naturvernmyndighetene for å sikre et bedre vern for helheten av området. I 1980 ble det derfor opprettet et landskapsvernområde rundt Vingen for å beskytte helleristningene. Vel ti år senere oppførte Fylkesmannen i Sogn og Fjordane en egen vaktbu – Vingebu – som var ment for de som til enhver tid hadde oppsyn med helleristningene og landskapsvernområdet. Gjennom de senere år har denne vært viktig for forvaltningen av bergkunsten med både lagring av utstyr og ikke minst losjimuligheter for museets personell. Bygget ble både tegnet og tilpasset landskap og terreng for å være så diskret som mulig, og inngår i dag som del av Vingenlandskapet. Den integrerte plasseringen i området har også medført at bygget er gitt en særskilt rolle og funksjon innenfor Virtuelle Vingen (fig. 1, 7).

Hærverk og skader

Det omtalte landskapsvernområdet hindret likevel ikke at området ble utsatt for flere tilfeller av alvorlig hærverk på 1980- og 1990-tallet. I tillegg ble det dokumentert at mange av helleristningene var svært skadet eller befant seg i bergflater preget av omfattende forvitring. Med denne bakgrunn tok derfor Sogn og Fjordane fylkeskommune i 1996 initiativ til en midlertidig områdefredning av området. Denne ble endret til en permanent områdefredning vedtatt av Riksantikvaren i 2001. Områdefredningen innebærer i dag et reelt ilandstigningsforbud, men det gis selvfølgelig dispensasjon for personell som utfører forsknings- og forvaltningsoppgaver ved lokaliteten. I tillegg gis det dispensasjon for Bremanger kommune, som arrangerer guidede turer i sommerhalvåret, og som gir adkomst til deler av Vingen.

Mot en virtuell verden

For å bøte på den vanskelige tilgjengeligheten tok Universitetsmuseet i Bergen i samarbeide med Riksantikvaren og Arkikon AS initiativ til å forsøke å gjøre Vingen mer tilgjengelig gjennom interaktive løsninger. De første kimene for en bedre dokumentasjon startet allerede på 1990-tallet, da området ble flyfotografert for digitale kart – noe som også medførte nye geometriske innmålinger av området, bl.a. for en mer nøyaktig dokumentasjon av de enkelte figurer og felt. Et stykke utpå 2000-tallet ble hele Vingenområdet detaljert fotografert fra helikopter, i ulike høydenivåer, noe som også skapte grunnlag for den innledende fotogrammetrien for området. Senere har den stadig forbedrede droneteknologi gitt prosjektet et formidabelt løft ved å få på plass en enda mer nøyaktig fotogrammetri av både helleristningene og deres omgivelser, som topografi og landskap. Likevel er det ved hjelp av håndholdte kameraer sikret titusenvis av digitale foto av de mange figurer og felt, for å få på plass gode og detaljerte bilder samt fotogrammetri av de mange motivene, et arbeid som fortsatt foregår. En tilsvarende og rivende utvikling innenfor 3D- og spillteknologi har også åpnet for at man kan lage realistiske virtuelle verdener, som en kan bevege seg fritt innenfor, og som gir rom for utømmelige mengder av informasjon og interaktivitet (fig. 4). Ved å benytte denne teknologien for digitalt å gjenskape et vir­kelig landskap – Vingenlandskapet – er det vårt siktemål at dette skal åpne for helt nye muligheter for både tilgjengeliggjøring og formidling av kunnskapspotensialet knyttet til både helleristnin­gene og lokaliteten.

Metodeutvikling

Den tekniske prosess handler i stor grad om å benytte fotogrammetri for å digitalisere landskapstrekk og topografi som finnes i den virkelige verden, fra foto via fotogrammetri over til 3D. Gjennom disse prosessene gjenskapes en forenklet digital versjon av virkeligheten, som et virtuelt landskap med reelle overflateteksturer (se tekstboks). Dette grunnleggende og innledende utgangspunkt produserer detaljerte tredimensjonale modeller. Disse modellene utgjør store datafiler, som er for omfattende for interaktiv spillteknologi, og må derfor reduseres og optimaliseres. Her ligger en av de største utfordringene for prosjektet, som dreier seg om å desimere datasett med svært høy oppløsning, ned til noe som kan fungere interaktivt og via internett samtidig som man søker å beholde et akseptabelt detaljnivå. Hovedmålet med konverteringen er derfor å ivareta detaljrikdommen i fotogrammetrien, men samtidig forenkle den slik at den blir mindre krevende, dvs. redusere en typisk fotogrammetrimodell på 3–4 millioner polygoner, ned til 10000–20000 polygoner, men likevel beholde et detaljnivå som visuelt sett er sammenlignbart med realitetene i naturen. På denne måten skapes mindre filer som fungerer i sanntids simuleringer i spillteknologien. Innen 3D-arbeid er gjenskaping av reelle landskap og terreng noe av det mest utfordrende man kan gjøre, på grunn av virkelighetens ubegrensede kompleksitet – hver eneste stein, tre, eller vekst har sin unike form – noe som fortsatt er en stor utfordring når det gjelder å gjenskape deler av Vingenlandskapet virtuelt.

Virtuell tilgjengelighet

I dag foreligger Virtuelle Vingen som en funksjonell virtuell verden, hvor det nå arbeides med å øke detaljgraden, av både teksturer og geometri. Noe av metodeutviklingen har rettet et fokus mot hvordan man best kan synliggjøre ristningene i dette virtuelle landskapet. En helt sentral del av prosjektet har derfor vært å finne frem til en god måte å visualisere ristningene på, både enkeltristninger og flater med større ansamlinger – som vi tror representerer forhistoriske fortellinger eller såkalte narrativer. På grunn av det store antallet bergbilder, og fordi mange av disse ikke er særlig tydelige i virkeligheten, og dermed heller ikke på overflateteksturene, har dette vært en annen utfordring for prosjektet. Helleristningene gjøres derfor synlige, ved at avtegninger av bergbildene, som brukeren kan aktivere og deaktivere, plasseres inn i overflateteksturene.

Dokumentasjonsutfordinger med gjengroing og skiftende forhold

Før fotograferingen har noen hensikt, kan det legges til, må både makro- og mikrovegetasjon fjernes, noe som er en av de aller største utfordringer for både forvaltningen av Vingen og realiseringen av Virtuelle Vingen (fig. 5). Her må også nevnes de uforutsigbare værforholdene som stadig gjør seg gjeldende, og som gjør det krevende å sikre gode foto fra området. Tørre bergflater – som en ofte må vente i dagevis for å oppnå – er avgjørende for best mulig gjengivelse av både helleristningene og omgivelsene som de er en del av. I tillegg er lysforholdene vesentlige for at det virtuelle landskapet også skal fremstå som enhetlig. Selv om nettopp lysforholdene i Vingen er best på våren og i sommerhalvåret, ligger området slik til at lys og skyggevirkningene fra de omkringliggende fjellpartiene skaper en rekke utfordringer når det gjelder å skape best mulig virtuell tilgjengelighet. For å komme så nær den virkelige Vingen som mulig er det selvfølgelig også viktig å vise Vingen med storm, bølgeslag, sjøsprøyt, særegne kastevinder for området, samt nedbør og årstidsvariasjon.

Orienteringsmuligheter og menyvalg

Etter hvert som nye foto resulterer i forbedret fotogrammetri, vil særskilte motiver og helhetlige felt gjøres tilgjengelige som selvstendige 3D-modeller som en kan studere, via nettsiden, med og uten virtuell lyssetting. Innenfor spillmotoren Virtuelle Vingen vil et menyvalg til enhver tid orientere om de potensielle veivalg. Man kan for eksempel bruke tastaturet til å orientere seg i landskapet (fig. 6), og ved å veksle mellom dagslys og skumring kan man få økt innsikt i områdets karakter. Gjennom enkle tastetrykk vil en også få frem beskrivende og opplysende tekster samt annen audio­visuell informasjon, for de enkelte figurer og felt, etter hvert som en beveger seg rundt i landskapet. En sentral funksjon innenfor menyvalget er dessuten Virtuelle Vingebu, som representerer et virtuelt informasjonssenter for Vingen hvor en kan oppholde seg for å finne frem øvrig interaktiv informasjon (fig. 7 og 8). Her finnes virtuelle bokhyller hvor en kan finne litteratur og andre arkiv for både nyere og historiske foto, filmer, høyoppløselige skan (fig. 9) og 3D-modeller av de enkelte bergkunstfeltene, alt forsøkt tilgjengeliggjort via intuitive løsninger.

Kunnskap om forhistoriske Vingen

Menyvalget byr også på en mulighet til virtuelt å utforske Vingenområdets bruk og anvendelse i forhistorisk tid. Gjennom dette nivået, innenfor prosjektet, tilgjengeliggjøres både kultur- og naturhistoriske data etter hvert som slikt genereres. Man kan for eksempel få frem visualiseringer som viser hvordan havnivået var høyere og terrenget et helt annet da bildene ble hugget, med en langt smalere landbrem, enn i dag. I tillegg har vegetasjonshistoriske data fra området og botaniske modelleringer bidratt til å gjenskape vegetasjonen på den tiden da helleristningene ble laget – en tettere vegetasjon enn i dag, men likevel åpen. Tilsvarende vil også resultater fra arkeologiske utgravninger med kunnskap om forhistoriske tufter, aktivitetsplasser og gjenstandsfunn visualiseres i dette nivået, for å gi innsikt i den forhistoriske virksomheten i området. Det arbeides også med å animere menneskers virksomhet i Vingen i forhistorisk tid gjennom dette nivået, basert på helleristningenes utbredelse og karakter og det arkeologiske materialet som er funnet.

Virtuelle Vingen vil være tilgjengelig for gratis nedlasting og installering fra nettsiden www.virtuellevingen.no, som er publisert og allerede nå byr på bakgrunnsinformasjon, artikler, video, foto og 3D-modeller. Selve applikasjonen Virtuelle Vingen er ikke komplett enda, men vil oppdateres med flere virtuelt tilgjengelige ristningsfelt og delområder i tiden fremover. Oppdaterte utgaver av applikasjonen vil etter hvert kunne lastes ned og installeres på besøkendes datamaskiner, i tillegg til at manualer for selve bruken av Virtuelle Vingen vil være nedlastbare. Det arbeides også med muligheter for at arbeidsstasjoner med til enhver tid oppdaterte utgaver av Virtuelle Vingen plasseres innenfor Universitetsmuseets publikumsområder, hos vertskommunen, og eventuelle andre steder.

Ubegrensede muligheter og kulturelle kunnskapsspill

Den planlagte virtuelle tilnærming vil gi tilgang til hele Vingenområdet og dessuten kunne tilby langt mer informasjon om kulturminnet enn en guidet tur slik de nå er organisert, har muligheter for. Trolig vil et besøk i området med påfølgende besøk av lokaliteten gjennom Virtuelle Vingen gi den optimale kunnskapsforståelse. Parallelt med at Virtuelle Vingen kompletteres jobbes det også med ulike løsninger, hvor spillmotoren kan gi tematiske vandringer i området, og/eller tilby inngående innsikt i særskilte motivsammensetninger. Her er mulighetene ubegrensede. Prosjektet vil også kunne fungere som undervisningsarena for ulike utdanningsnivå – fra barneskole til universitet og høyskole – og også danne utgangspunkt for kunnskapsspill om bergkunst generelt og om Vingen spesielt.

Fakta

Fra virkelige til virtuelle Vingen – prosess og teknisk beskrivelse

1. Etablere det virtuelle landskapet i Vingen, med korrekt topografi og forholdsvis detaljerte overflater, basert på fotogrammetri fra foto. Legge til blokksteiner og vegetasjon, sjø, himmel og lyssetting.

2. Konvertere de enkelte ristningsflatene som egne 3d objekter, basert på detaljerte fotogrammetri. Legge inn detaljerte teksturer på disse 3d objektene. Utarbeide funksjonelle måter å få korrekt lokalisering/markering av de ulike ristninger/ristningsfelt.

3. Programmere interaktivitet. Legge inn informasjon, hendelser, bilder/video, lyd og triggerpunkter/hotspots for funksjonalitet. Utarbeide mekanikk og menysystem. Tilgjengeliggjøre prosjektet på nettet.

[1] Prosjektet er organisert som et samarbeidsprosjekt hvor Thomas Bruen Olsen (UiB) strukturerer og håndterer fotogrammetri, innmåling og geometrisk arbeid. Ragnar L. Børsheim (Arkikon AS) utfører 3D-arbeid og programmering, og undertegnede er arkeologifaglig ansvarlig og prosjektleder for Virtuelle Vingen.