Tidligere mennesker ikke årsaken til utryddelse av øyfaunaer

Øya økosystemer utgjør en viktig del av verdens biologiske mangfold, men likevel er øya økosystemer noen av de mest utsatte i verden i dag. Menneskelige aktivitet i den siste tiden har ført til et tap av arter på øyer.

For eksempel, da mennesker ankom på øyene i Stillehavet, forsvant rundt to tredjedeler av fugleartene som til da hadde trivdes på øyene. For å beskytte disse miljøene i fremtiden, er det viktig å forstå menneskers fortidskonsekvenser for dem.
Et internasjonalt forskerteam ledet av Griffith University oppdaget at ankomsten av eldgamle mennesker til ubebodde øyer ikke alltid føret til massautryddelser, som ofte antas.
I en ny artikkel publisert i Proceedings of National Academy of Sciences undersøkte  forskerteamet arkeologiske og paleontologiske data av alle øyer bebodd av mennesker i løpet av de siste 2,6 millioner årene. Teamet fant at mennesker ikke alltid var ødeleggende agenser, og deres ankomst hadde ofte minimal innvirkning på tap av biologisk mangfold.

- Vi har ofte dette bildet at så snart mennesker ankommer i et nytt økosystem, forårsaker de utallige mengder skade, sier ledende forsker lektor Julien Louys, fra Australian Research Centre for Human Evolution,

- men, vi fant ut at dette bare gjelder for den nyligste menneskelige ankomst til øyer. 
Arkeologer og paleontologer som jobber på øyer med prehistoriske faunaer møttes i 2017 og sammenlignet data om ankomsten av mennesker og utryddelser på øyer over de siste 2,6 millioner årene. De fant svært liten overlapping mellom de to hendelsene.

- Basert på klassiske tilfeller av utryddelser på øyer fra den nyere fortiden, forventet vi at masseutryddelse snart skulle følge første menneskelige ankomst på øyer, sier Louys,

- men, da vi undersøkte dataene, var det svært få tilfeller der dette kunne demonstreres. 
- Selv i tilfeller der det var en nær sammenheng mellom menneskelig ankomst og utryddelse av øyfaunaer, kunne disse ikke skilles fra miljøendringer forårsaket av globale klimatiske hendelser og endret havnivå.

- Ta som eksempel den Indonesiske øy Flores, sier Hanneke Meijer, forsker på UiB.

- I Sen Pleistocene alder fant det dverg elefanter, kjemperotter, Komodovaraner og kjempestorker, og til og med en art av små mennesker, Homo floresiensis. Bortsatt fra Komodovaraner forsvant alle rund ca. 50.000 år siden i en tid med klimatiske svingninger og vulkanutbrudd. Moderne mennesker kom flere tusen år senere, men ingenting tyder på at de forårsaket utryddelse av disse artene, sier hun videre.
Teamet registrerte også flere eksempler på utryddelser av menneskelige forfedre og tilfeller der mennesker måtte forlate øyer. 

- De unike økologiske forholdene som driver med utryddelse av øyer, sparte absolutt ikke mennesker heller, sier professor Sue O'Connor fra Australian National University, seniorforsker i studien.

- Vi viser at vellykket kolonisering av øyer ikke nødvendigvis krever omfattende ødeleggelse av økosystemer, sier Louys,

Det er bare nylig, med avansert teknologi, translokasjon av eksotiske arter, og økningen i menneskelig befolkning begynner vi å se massive skadelige effekter av mennesker på øya økosystemer.

- Ved å studere tilfellene der folk bodde på øyer i tusenvis av år uten å tippe disse skjøre økosystemene i balanse, kan vi få verdifull innsikt i hvordan de kan styres bedre i dag.

Finansiering / anerkjennelser;
Australian Research Council Laureate Fellowship til professor Sue O'Connor og Wenner-Gren Foundation.
Begivenhet:
tbc

English:

Past humans not the cause of island extinctions
XX Month 2021
An international team of researchers led by Griffith University discovered the arrival of ancient humans to uninhabited islands doesn’t always lead to widespread extinctions as is often thought.
Published in Proceedings of National Academy of Sciences, the researcher team examined archaeological and paleontological records of all islands inhabited by humans over the last 2.6 million year, finding they weren’t always destructive agents and their arrival often had minimal impacts on biodiversity loss.
“We often have this picture that as soon as people arrive in a new ecosystem, they cause untold amounts of damage” said led researcher Associate Professor Julien Louys, from the Australian Research Centre for Human Evolution, “but we found that this was only the case for the most recent human arrivals on islands.”
Archaeologists and palaeontologists who work on islands with prehistoric records met in 2017 and compared records of human arrival and extinctions on islands spanning the last 2.6 million years, finding very little overlap between the two events. 
“Based on classic cases of island extinction from the more recent past, we expected that mass extinction should shortly follow island colonisation,” said Associate Professor Louys, “however, when we examined the data, there were very few cases where this could be demonstrated.
“Even in cases where there was a close link between human arrival and island extinctions, these could not be disentangled from records of environmental change brought about by global climatic events and changing sea levels.”
The team also recorded several examples of human ancestor extinctions and instances where humans had to abandon islands.
“The unique ecological conditions that drive island extinctions definitely didn’t spare humans either,” said Professor Sue O’Connor of the Australian National University, the senior researcher on the study.  
Island ecosystems are some of the most at risk in the world today and understanding the past impacts of people on these environments is critical for safeguarding them into the future.
“We show that the successful colonisation of islands does not necessarily require wholesale destruction of ecosystems” said Louys, “it is only more recently, with advanced technologies, translocation of exotic species, and human population increases that we begin to see massive detrimental effects of humans on island ecosystems.
“By studying the cases where people lived on islands for thousands of years without tipping these fragile ecosystems off balance, we might gain valuable insights into how they can be better managed today.”

Funding / acknowledgments,
Australian Research Council Laureate Fellowship to Prof. Sue O’Connor and the Wenner-Gren Foundation.
Event:
Tbc

Colin Hutchins | 0406 578 819 | c.hutchins@griffith.edu.au  |  griffith.edu.au