Nissen i tro og tradisjon
Fjøsnissen eller nissen er en skikkelse som ifølge folketroen særlig holdt til i uthusene på en bondegård. Nissen i norsk tradisjon overtok for den norrøne gardvorden, en vette som passet på gården. Andre navn på gardvorden eller nissen kunne være tuft, tuftekall, tomt, gardsbonde, godbonde, haugebonde eller rundbonde. Tidligere ble fjøsnissen eller den tradisjonelle nissen ofte beskrevet som en liten mann, ”ikke større enn et hestehode”, med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød lue slik de fleste bønder gikk kledd i gamle dager.
Nordmenns forhold til nissen er noe uklart – vi har ikke et klart skille mellom populærkulturens julenisse og den mer tradisjonelle fjøsnissen. Ettersom både julenissen og fjøsnissen blir kalt nisse, og dukket opp ganske parallelt på 1800-tallets illustrerte magasiner, grodde de delvis sammen. Fortellinger, julekort og annet fra slutten av 1800-tallet har vært med på å spre forestillinger om nissen i Norge og har i nyere tid også knyttet figuren til jul. Enkelte forbinder i dag fjøsnissen med gaveutdeling, men opprinnelig var fjøsnissen en som måtte få gaver for å være snill. Folk på gårdene ofret gjerne litt til nissen for at det skulle gå gård og budskap godt i det kommende år. De satte ut mat og øl til nissen som befant seg i en slags mellomverden mellom vår egen og den mystiske underjordiske verden.
Nissen har hatt en sterk posisjon i den norske folketroen. Forestillingene rundt og møtene med nissen har vært mange og varierte. Det finnes en lang rekke fortellinger og sagn som beskriver møter med nissen. Av disse trer det frem hvilken funksjon og posisjon denne skikkelsen har hatt i folks liv. En mann fra Kjølholt hadde aldri villet tro at det fantes nisser før han en dag så en liten tass komme fra vedskjulet med et stort fang med ved. Mannen grep etter geværet og skjøt på den. Han traff godt, for nissen og vedkubbene føyk rundt til alle kanter. Etter den dagen var mannen aldri helt frisk, ble det fortalt.
Nissen kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt. Var nissen lei eller sint for noe, visste han å vise det gjennom rampestreker. Det ble fortalt at han dro maten bort fra kyr han ikke likte og ga det til andre kyr han var glad i.
Opp til 1800-tallet var det ikke uvanlig at man virkelig trodde nisser eksisterte og man tok derfor hensyn til nissen i dagliglivet på gården. Nissen tålte ikke banning. En tjenestegutt skulle sette inn hesten om kvelden og kom til å banne i stalldøren. Før han visste ordet av det, fikk han en ørefik så det sang om ørene på ham. Det var soleklart nissen som på denne måten ville gi ham en lærepenge. Det fortelles også mange historier om at nissene ikke likte at man jobbet sent på kveld. På en gård jobbet man gjerne langt utover natten. Nissen ble ergerlig og en kveld sparket han til en ertesekk så den falt nedover trappen. Man kunne tydelig høre ertene trille hele natten, men neste morgen sto ertesekken like full og på samme plass som før. På en annen gård tok heller ikke folk hensyn til nissen. De arbeidet langt utover natten og satte aldri frem grøt om julekvelden. Da hevnet nissen seg grusomt. En morgen folkene kom ut, fant de den beste melkekua stappet ned i en tønne. Ryggen var brukket, og halen og bena sto rett til værs.
Tilsvarende ble tilsynelatende uforklarlige fenomener ofte forklart med at nissen hadde vært på ferde. Nissen gjorde for eksempel fantestreker som å flytte oksen inn stallen og hesten inn i fjøset. Var man på godfot med nissen, ble det fortalt om at de hjalp til på gården. Således var det for eksempel flere steder skikk å ikke bare sette ut grøt til nissen julenatta, men også å la restene av julematen stå framme på bordet natta over for at nissen skulle forsyne seg. En av nissene i Eikevika på Asmaløa varslet gamle Johanne når kuene kalvet ved å slå med blikkspann på ruten.
Man tok hensyn til nissen. En mann hadde bygget seg et nytt fjøs og flyttet kuene inn der. En kveld kjente han noe som dro ham i buksebeinet. Det var en nisse som stod der: ”Du får flytte det nye fjøset ditt, ho Gullbrand miger på bordet mitt!” sa han. Og da var det ingen annen råd enn at mannen måtte flytte fjøset.
Etter hvert som møter med nissen begynte å bli færre, begynte man å bli redd for at nissefolket holdt på å forsvinne. ”Lyn, torden og især radioen holdt på å ta drepen på nissen” sa en gammel kone.
På Brattøa utenfor Halden fant man for mange år siden en død nisse. Og nå var det anledning til å se hva dette var for en underlig skapning. Ved nærmere ettersyn viste det seg at nissen var et slags dyr med rød kam, omtrent som en hanekam. Det fortelles at folk fra Hvaler dro i flokk og følge for å til Brattøa for å se på nissen. ”Han var geléaktig og så tung at de måtte grave’n ned der han lå” fortalte man. Man mente at det var lynet som hadde gjort det av med ham.
Forestillingene og hendelsene er hentet fra Østfold og er å finne i Norsk Folkeminnelag nr. 39 fra 1937.
